Dette er lenge siden.
Jeg hadde sett Kjell Nupen i Stavanger Kunstforening. Såvidt jeg husker var det et triptykon eller en serie som het Emblem, og de bildene ga ikke slipp på meg. De ble værende i hodet mitt og gradvis endret de seg, til de sikkert ikke lenger hadde noe å gjøre med originalene.
En gammel madrass, overmadrass og dyne. Flekkete og slitne. Over tid blandet de seg inn i minnet om Nupens malerier. Jeg ville sette disse nesten abstrakte, ladete motivene sammen med noe figurativt.
En ung kvinne. Seksualitet. Skam. Styrke. Sårbarhet.
Spor.
Slik ble de til min egen – Emblem.
